Så personlig at det gjør vondt

Aldri har vel en norsk film vært så personlig.

Filmen var opprinnelig ment som et vennlig lyskespark til norsk filmbransje og dennes tidvis navlebeskuende tendenser. Ikke at navler ikke fortjener oppmerksomhet - så langt der i fra - men, når det i løpet av ett år kommer to filmer som er så intime at det nesten føles som et personlig overtramp å se på må det være lov å reagere.

De to filmene var i og for seg bra filmer, men at emnene på noen måte var så viktige som man fikk inntrykk av gjennom media og markedskampanjene er vel heller tvilsomt.

Dette var frøet "Navlen Min" spirte fra.

Hva var det som gikk galt?
Det meste.

Et eller annet sted underveis forsvant den subtile mediekritikken og det hele endte opp som et burleskt grovistivoli. Men det kan jo også være trivelig.

Filmens kjernepublikum anntas å eksistere blant fulle fjortiser og trøndere.